Klaksteinsbrudd hvor det er tatt ut pentameruskalk. Bruddet består åtte-ni mindre kalksteinsbrudd, skilt av ganger av basalt, som er smeltet magna fra den vulkanske aktiviteten i Oslofeltet. Ved bruddene er det mindre avfallshauger, mens hovedtyngden av avfallet ser ut til å være tippet ut fra den bratte skråningen mot nord. I steinbrudd nr to fra vest er spor etter nyere aktivitet i form av tegl fra 1900-tallet, rester av trestokker og piggtrå.
Området er kartlagt av fylkeskommunen i samarbeid med Anno museum og Randsfjordmuseet. Undersøkelsen tyder på at det er tatt ut stein her i middelalder. Ved undersøkelsen ble det funnet kiler og kileblekk. Det er ingen spor etter mer moderne utstyr som bor på noen av de eksponerte flatene eller bruddsteinene som ligger igjen.
Samme stein er benyttet til i siste byggefase av Søsterkirkene på Granavollen i middelalder, Steinen er benyttet i gotisk tid, i den siste fasen av kirkebyggingen, det vil si etter 1250. Pentameruskalken består av store mengder «sammenkittede» muslinglignende skjell, avsatt for mer enn 400 millioner år siden, i det som da var et grunt havområde. Denne bergarten har en egenartet karakter og er lett å kjenne igjen. Steibruddet ligger i luftlinje 3 km sørvest for Søsterkirkene.
Steinbruddet ble oppdaget av geolog Ragnar Knarud på digitale kart fra flybåren laserskanning (LIDAR) tilgjengelig fra hoydedata.no da han så nærmere på avgrensingen av de geologiske forekomstene i området.
